Om Søsterhjemmet

Fra åpent til lukket sykehus av Harald Bache Bystrøm

Utdrag (s. 28-36) fra: Harald Bache Bystrøm: Porsgrunn Lutherske Sykehus. Streiftog gjennem sykehusets historie fra 1902 til 1960. - Porsgrunn 1961.

I slutten av 20-årene ble planene om utvidelse av sykehuset for alvor tatt opp til inngående drøftelser. Helt siden 1912 hadde tanken vært mer eller mindre fremme, men forholdene hadde hele tiden vært ugunstige for iverksettelse av nye prosjekter. Den omfattende industrireisning skulle imidlertid skape en befolkningstilvekst i byen og de nærmeste omgivelser som i høy grad aktualiserte og satte fart i de gamle planer. Sykehusbygningen kunne ikke lenger på noen måte sies å tilfredsstille de stadig økende krav utviklingen hadde ført med seg.

Utfordringer med lite kapital

Mangelen på egenkapital og de sterkt begrensede lånemuligheter i banker og andre kredittinstitusjoner skulle derimot vise seg å vanskeliggjøre byggearbeidet i større grad enn man fra først av hadde trodd, og det var igjen den private offervillighet som skulle bringe saken i havn. Skibsreder Kristoffer Condrup, ingeniør Finn C. Knudsen og kjøpmann Peder Tollefsen stilte seg som personlige garantister for et lån på kr. 50.000,- i Skiensfjordens nye Kreditbank A/S. Dette bevirket at man senere oppnådde lånetilsagn på ytterligere 80.000 kroner mot 1. prioritets pant i eiendommen, og takket være disse beløp, sammen med et disponibelt byggefond 75.000 kroner, kunne man endelig ta fatt på å realisere de årgamle planer. I likhet med da sykehuset første gang skulle reises, ble det på ny arkitekt Børve som påtok seg oppgaven å utarbeide terninger, og i møte den 10. juli 1931 antok man anbudet fra murmester Albert Monsen på kr. 144.750,-, som derved ble byggets hovedentreprenør.

Konsul Chr. Knudsen ble byggekomiteens formann, og de øvrige komitemedlemmer var oversøster Marie Krone, skoleinspektør Joh. Henr. Knudsen, dr. Tønnes Birkeland og dr. Gustav Ræder, som alle skulle gjøre en energisk innsats i det omfattende planleggings- og administrasjonsarbeid som nu tok til. Etter hvert som byggearbeidet skred fremover, fant man det nødvendig å foreta visse endringer i de opprinnelige planer som betinget overskridelser i den kalkulerte byggesum. Således kom bygget ved overleveringen på ca. 213.000,-, hvortil kom utlegg til møbler, sengeutstyr, røntgenapparat og annet spesialutstyr. Den 13. september 1932 ble det store tilbygget høytidelig innviet. Tredve år etter den beskjedne start i den gamle trebygning fra Øvre Frednes var man klar til å rykke inn i den moderne fløy av jern og betong, som med nye 32 senger og tidsmessig legeutstyr sto rustet til å fortsette den gjerning man med beskjedne midler hadde tatt fatt på hin minneverdige høstdag i 1902.

Siden starten hadde Porsgrunn Lutherske Sykehus vært et åpent sykehus hvor byens leger kunne legge inn sine pasienter og selv føre tilsyn med dem og foreta den daglige behandling. I det forløpne tidsrum hadde stadslege Tønnes Birkeland fungert som tilsynslege, og han ble også tilsatt som ansvarshavende lege ifølge kongelig resolusjon om opprettelse av sådan stilling den 22. januar 1932. Denne stilling innehadde han til 26. april 1935, da han ble etterfulgt av dr. Gustav Ræder, som siden 1928 hadde praktisert som kirurg ved byens to sykehus. Den 1. april 1936 ble dr. Ræder fast knyttet til det lutherske sykehus, idet han tilsattes som overlege og administrerende leder. I tidsrummet 1933-38 var det også ved sykehuset en avdeling for øre-, nese- og halssykdommer, og som ansvarshavende leder for denne virket dr. Vilh. Thorkildsen.

I 1934 skjedde også en annen endring innen sykehusets ledelse, da man dette år fant at institusjonen nu var vokset så stor, at man av praktiske grunner fant det riktig å opprette et representantskap. Naturlig nok ble den mangeårige styreformann, skoleinspektør Joh. Henr. Knudsen, den første formann i representantskapet, mens konsul Chr. Knudsen som daværende viseformann overtok ledelsen av styret. Samtidig foretok man den vedtektsendring å innskrenke antallet styremedlemmer til 5 mot tidligere 9, mens representantskapet fikk 9 medlemmer med 8 varamenn.

Overgangen i 1936 fra åpent til lukket sykehus ble et avgjørende skritt for den videre utvikling. Fra nu av kommer man over i en fastere driftsform. Den administrative, daglige ledelse samles i én hånd og blir derved langt mer effektiv enn tidligere, da styrets innflytelse på selv mer bagatellmessige saker nødvendigvis måtte medføre en mer tungrodd saksbehandling. Den gamle forretningsorden maktet ikke lenger å holde tritt med den utvikling som hadde funnet sted. Nu skjedde en viktig endring på dette område, og man kunne gå løs på oppgavene med en smidigere driftsordning og mer effektivisert administrasjon.

På ett område har Porsgrunn Lutherske Sykehus i alle år stått i en særmerkt situasjon blant landets sykehus, nemlig i eiendomsforholdet. Man står her overfor en selveiende institusjon hvor hverken kommune, fylke, stat eller privatperson har andel eller eiendomsrett. Som selveiende institusjon har det sitt eget styre, men de rettigheter og forpliktelser styret oppnår eller inngår, pådras direkte for sykehuset som ifølge sin status er å betrakte som juridisk person.

Denne særegenhet i eiendomsforholdet, hvor begrepet mild stiftelse kommer nærmest - har på forskjellig vis brakt sykehuset i en friere stilling enn det ellers ville hatt, om det f. eks. hadde vært drevet på kommunal basis eller vært å betrakte som privat sykehus. Spesielt etter at man i 1938 oppnådde at Rikstrygdeverket likestilte sykehuset med offentlige sykehus med hensyn til refusjon fra trygdekassene, hvorved et tidligere usikkerhetsmoment ble eliminert, og man ble sikret en høyere grad av økonomisk stabilitet, har sykehusets eiendomsforhold vist seg å være gunstig. Ved dekning av de årlige driftsunderskudd i regnskapene, har man nemlig kunnet nyde godt av denne eiendommelighet, idet samtlige offentlige instanser som derved berøres, har innsett nødvendighet,en av å være med på å dekke underskuddet ved et sykehus hvor ingen enkelt kommune eller person står som eier, og som sådan ville vært forpliktet til å dekke underskuddet alene.

Tiden frem til 1940 viser et stadig økende antall liggedager for sykehuet. Utvidelsen i 1932 skulle snart vise sig å være for liten, og tanken om enda et nytt tilbygg begynte derfor å presse seg frem. Den sterkt begrensede tomt bød ikke på særlige muligheter, og man konsentrerte seg derfor om en ombygning i det nordvestre hjørne. Statens Pensjonskasse og Norges Brannkasse ydet denne gang de nødvendige lån, og sommeren 1939 var alle planer ferdig utarbeidet. Krigsutbruddet 1940 satte en foreløbig stopp for fullførelsen av disse planer, og det så en tid ut til at man helt måtte la arbeidet ligge inntil normale tilstander igjen inntrådte. Til alt hell fikk man allikevel myndighetenes godkjennelse til å foreta utvidelser som planlagt, og sommeren 1941 ble murstenstilbygget tatt i bruk, og sykehusets kapasitet var dermed øket med yderligere 12 senger.

Søsterhjemmet planlegges

Ved siden av arbeidet med å skaffe tilstrekkelig plass for sykehusets pasienter, er det en anden byggesak som i en årrekke skulle legge beslag på styrets og overlegens arbeidskraft, nemlig å finne en tilfredsstillende løsning på sykepleierskenes og betjeningens boligforhold. De værelser som tidligere var innredet for å dekke sykepleierskenes boligbehov, var på langt nær tilstrekkelig, og man hadde gjennem mange år vært henvist til også å avhjelpe mangelen ved privat innlosjering i byen. Loven om 48-timers arbeidsuke, som for sykehusenes vedkommende ble gjennemført fra 1. januar 1939 etter ett års respit, medførte en betydelig økning i antallet ansatte personer, og boligproblemet ble med ett påtrengende aktuelt, idet de tidligere losjiforhold ikke på noen måte kunne opprettholdes eller utvides.

I styremøte den 17. januar 1938 nedsatte man derfor en komite bestående av overlege Ræder, kontorsjef Andr. Jahnsen og konsul Chr. Knudsen som skulle ta spørsmålet om «betjeningens underbringelse op til drøftelse».

Dermed var det første skritt tatt i en sak som nok skulle vise seg å bli adskillig mer komplisert og vidløftig enn man den gang kunne tenke seg muligheten av. At det skulle gå hele seksten år før spørsmålet fant sin løsning hadde nok ingen kunnet forestille seg. Krigsårene satte den første stopper for alle videre byggeplaner. Man ble henvist til foreløbig å klare seg som best man kunne, men håpet desto mer å kunne gjøre fortgang med arbeidet så snart det igjen ville bli normale tilstander. Forventningene skulle imidlertid i så måte bli gjort sørgelig til skamme. I 1944 hadde man av Nordisk Lettmetall A/S fått leiet den såkalte «Grand-brakka», som med sine 18 værelser bød en høyst middelmådig tilværelse for de pensjonærer den ga rum til. Den provisoriske brakken tilfredsstilte ikke på noen måte de krav man med rette kunne stille til et søsterhjem. Som midlertidig bolig var den yderst mangelfull. Som permanent søsterhjem helt ubrukelig.

Allikevel skulle brakken i hele ti år gjøre tjeneste som søsterhjem. Da byggeplanene i 1945 på nu ble ventilert, ble de møtt av en mur av overraskende og uoverstigelige vanskeligheter. Fra før krigen hadde man tilsagn fra Porsgrunn kommune om overtagelse av de gamle lasarettmurer på St. Hansåsen. Denne tomt bød på meget gode muligheter, ikke minst var den nære beliggenhet til sykehuset en stor fordel. Nå skulle man tro at et bygg av denne kategori ville ha meget høy prioritet, og at de myndigheter som satt på sine «løyver» ville behandle søknaden med all mulig velvilje og forståelse. Men da skjer det tragiske, at det går prinsipp i saken. Boligdirektoratet avslår søknad om byggetillatelse, idet man der nekter å anerkjenne søsterhjemmet som bolig i vanlig forstand. Ifølge Boligdirektoratets fortolkning hører saken inn under Helsedirektoratet og at «løyve» derfor må gis av helsestellkvoten. Helsedirektoratet hevder derimot på sin side at man her står overfor et reelt boligspørsmål, og at saken derfor kun berører Boligdirektoratet!

Dermed begynner en langvarig og tidsødende ørkenvandring hvor prinsipper, prestisje og fortolkningsspissfindigheter truer med å ødelegge enhver mulighet for å få reist det nye søsterhjem. En løsning syntes innen rekkevidde, da Helsedirektoratet senere innvilget i at halvdelen av materialene skulle tas av dets kvote, mot at resten skulle dekkes av den ordinære boligkvote. Men heller ikke denne salomoniske avgjørelse fant gjenklang i Boligdirektoratet, som til tross for anbefalinger fra Fylkesforsyningsnemnda nektet å bidra med noen som helst andel.

At spørsmålet endelig fikk en tilfredsstillende løsning, skyldes utelukkende en aldri hvilende innsats fra overlege Ræders side. Takket være hans utrettelige arbeid for å komme frem til en praktisk ordning og på grunn av de overbevisende argumenter han kunne føre i marken til støtte for sine planer, måtte Boligdirektoratet omsider se seg nødsaget til å gi den hele og fulle byggetillatelse av sin materialkvote. Senhøstes 1953 kunne derfor byggearbeidet settes igang, og den 8. januar 1955 sto søsterhjemmet ferdig til innflytning. Avisreferatene etter innvielsen forteller adskillig om de vanskeligheter som nu var overvunnet, og når man i Porsgrunns Dagblad kan lese at et «sykehus er ikke noe håndfast pant ... men et søsterhjem kan til nød brukes til hotell, og derfor var overlegen en tid «reisende i hotellplaner» når det gjaldt å skaffe lån», da er det åpenbart at alle brukbare argumenter har vært ført i marken for å overbevise myndigheter og långivere om berettigelsen av å bygge søsterhjem ved det lutherske sykehus!

800 000 kroner.

Søsterhjemmets byggetid dreide seg således om vel ett år, og byggesummen kom opp i drøye 800.000 kroner. Med fritt og luftig utsyn ligger det i sykehusets umiddelbare nærhet. Med en samlet gulvflate på ca. 1400 kvadratmeter fordelt på en toetasjes blokk med sidefløy og underetasje har det i alt 36 eneværelser som sykepleierskene selv fikk anledning til å niøblere og utstyre etter sin egen personlige smak. Bygningen har videre 7 små tekjøkken som står til disposisjon for pleiersker og elever, og undertasjen rummer også to hyggelige peisestuer. Fløybygningen inneholder blant annet en mindre leilighet for oversøster, mens to avdelingssøstre og røntgensøster har sine større værelser her. Byggets opprinnelige arkitekt var Wilhelm Swensen som vant en engere arkitektkonkurranse, men da han flyttet fra byen før byggearbeidet tok til, overdro han sine rettigheter til arkitekt Harald Bøckman som omarbeidet og reviderte planene. Hovedentreprenører var Astrup & Aubert, og byggeleder var overingeniør F. A. Sørlie.

Sykehuspasientenes trivsel er i første rekke avhengig av pleien. En god pleie avhenger av dyktige sykesøstre, men mangelen på faglig utdannede sykepleiersker har i etterkrigsårene vært et betydelig problem for de fleste norske sykehus. Naturlig nok vil det alltid være lettere for det sykehus å skaffe kvalifisert hjelp som har ordnede, gode boligforhold å by sine ansatte. I så henseende hadde man i en årrekke vært spesielt dårlig stillet ved Porsgrunn Lutherske Sykehus. Ved byggingen av det nye søsterhjem ble dette forhold totalt endret, slik at man nu står bedre rustet enn ved mange norske sykehus i dag.

Blant de saker som i disse år ble fremmet innen sykehusets egne vegger, vil det være av spesiell interesse å nevne at der etter initiativ fra overlege Ræder i 1953 ble opprettet en spesiell barneavdeling. Inntil dette år var det bare ved enkelte sykehus i Oslo og Bergen man hadde slike avdelinger, og opprettelsen av barneavdelingen ved det lutherske sykehus betød derfor et nytt virkefelt som dekket et påtrengende behov over et vidstrakt distrikt. Den nuværende oversøster Marie Sveeggen, som den 18. februar 1954 overtok stillingen etter oversøster Karen Brattebakke, hadde fått sin spesialutdannelse i barnepleie i Sverige. Under hennes kyndige og innsiktsfulle ledelse skulle barneavdelingen snart bli en meget viktig avdeling innen sykehuset. Fra hele fylket fikk man pasienter, og sengetallet har siden starten variert fra 15 til 20. Av landets 56 barnespesialister i 1953 var 38 engasjert ved sykehus eller drev privatpraksis i Oslo. Opprettelsen av den nye avdeling åpnet muligheten for å knytte til seg en spesialist innen dette fagområde, og dr. Sverre Hestetun, som nu er tilsatt som overlege ved det nye sykehus' barneavdeling, overtok i 1953 det fulle behandlingsansvar ved avdelingen.

I tilknytning til barneavdelingen startet man fra nyttår 1956 kurser til utdannelse av barnepleiersker. Kursets varighet er ett år og gir plass for 15 elever som alle bor på søsterhjemmet i utdannelsestiden. Den praktiske opplæring er underlagt oversøster Marie Sveeggen, og elevene opptas på grunnlag av gjennemgått husmorskole, realskole eller ungdomsskole. Disse barnepleierskekurser viste seg allerede fra starten av å være en stor suksess. Man mottok straks langt flere søknader om opptagelse enn plassforholdene tillot, og denne interesse har naturlig nok vært til både inspirasjon og glede for dem som daglig arbeider i avdelingen. For sykehuset har kursene også hatt en stor praktisk betydning, idet fødeavdeling og barneavdeling derved har vært sikret tilstrekkelig hjelp. De gode resultater driften hittil kan oppvise, og det renommé kursene har oppnådd, er da også i første rekke å betrakte som en honnør til initiativtageren og lederen, oversøster Marie Sveeggen.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler